Kattevandreren Catwalking BT Faksimile fra BT 19 mai 2012. Link til artikkel klikk bilde.

Tenkte jeg skulle skrive noe om hvordan det hele startet.

7 mai 2011 startet jeg som frivillig hos Kattens Vern i Fyllingsdalen i Bergen. På et omplasseringssted for katter oppstår det lett konflikter som resultat av frustrasjoner. Mange dyr er innesperret på et lite område.

 

Den som fikk nyte godt av luftetur med meg først var Petter. Han hadde gått ute alene på Sotra, en øy vest for Bergen. Jeg kjente ham før jeg tok ham ut, så han fulgte etter meg da jeg ropte på ham. Mange har nok opplevd at pus følger etter til postkassen eller søppelspannet. Slik var det med meg og Petter. Jeg har aldri hatt ham i bånd, og han følger etter meg fremdeles når jeg besøker ham i det hjemmet han fikk i februar.

 

Misti, min yndlingspus, fikk senere komme utenfor senteret. Hun gikk på tur sammen med meg og Petter. Hun er nå adoptert bort. Cleopatra er en bestemt pusedame, som vi mistenker har blitt dårlig behandlet i sitt tidligere hjem. Hun MÅTTE bare få komme ut. Det hjalp nok på, men snart fikk hun fosterhjem. Hun kom tilbake etter tre måneder, og på det nye senteret er hun blitt min mest lojale turpus! Hun går daglig minst en time i skogen med meg og de andre kattene.

 

Oda kom fra Sogn med sine tre barn sommeren 2011. Hun var tynn og skranglete. Jeg opplevde henne som frustrert og forvirret på det gamle senteret: Hun gikk frem og tilbake langs gjerdet i luftegården. Hun fikk ekstraomsorg på enerom av og til. Jeg tok henne først ut alene i bånd. På det nye senteret blomstret hun, og hun elsker å få alenoppmerksomhet: Tar jeg henne ut alene på tur, maler hun ustanselig og gnikker seg inntil meg. Hun er en veldig leken katt. Hun hopper etter baller og insekter og liker å klatre i trær, men hun er drittlei senteret. Vi håper noen snart kommer og gir henne et nytt hjem.

 

Slik startet det. På det nye senteret tok jeg ut katter som viste interesse for å komme ut: Da kretser de rundt slusen foran døren. Noen katter har fått hjem og andre kommer til. Som regel er det rundt ti turpuser, men vanligvis hopper noen noen av ruten vår (som varieres, for at ikke jeg skal bli lei). De kommer jo "hjem" til senteret etter en stund. 

 

Noen av de frivillige på senteret kalte med "kattehviskeren", men jeg har aldri gitt meg ut for å være en som forstår katter fullt ut. Da synes jeg "Kattevandreren" passer bedre. Det er jo det jeg er: En som vandrer med katter.

 

Denne sommeren startet jeg med dyrepass. Jeg har erfart at det ikke alltid er ønskelig å ta med dyrene til pensjonat når eieren reiser bort. Jeg kan ikke ta hjem dyr her jeg bor nå, men jeg kan komme der hvor dyret bor. Så sant det ikke er for langt unna.

 

Tekst originalt skrevet sommeren 2012.

Oppdatering: Siden oktober 2016 driver Kattevandrerens Dyrepass helårs formidling av dyrepass på landsbasis.